Skrevet av Robert MeyerNoen punkter ved Sigrid Liens bidrag til Norsk fotohistorie
Jeg skal ikke påta meg å sømfare hver eneste setning i denne fotohistorien, men heller forsøke å tydeligjøre hvilken standard som ligger til grunn. Derfor tar jeg for meg det første kapittelet som er skrevet av Sigrid Lien som er førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen: Dei første fotografane og førestellingane om det nye mediet. Det er lite som tyder på at nivået endres i de andre delene av boken.
Mitt første møte med Sigrid Liens historiefremstilling var utstillingen på Preus Museum i Horten. Det første man får se er det store maleriet som forestiller Hans Thøger Winther. Det blir opplyst at maleriet er malt av en ukjent kunstner. Dette er forbausende ettersom signaturen til Kjell Dyrhaug (Kj. Dyrhaug 1975) er godt synlig nede i høyre hjørne av maleriet. Bildet ble i sin tid kjøpt av Leif Preus. Vel, tenkte jeg, her har det gått fort for seg, og feilen blir sikkert oppdaget og rettet snart.
Det neste som møter en er et bordmonter med diverse bilder og trykksaker. På veggen henger to litografier etter Hans Thøger Winthers fotografier (Kongensgate og Slottet ved Christiania), samt tre tildekkede bilder på veggen som skjuler tre originale bilder av Winther, utlånt fra Tyskland. At litografiene ikke var datert nærmere enn på '1840-tallet forundret meg. Men det var forsåvidt ikke de innlånte originalene heller. Men den store overraskelsen var at det sto at den ene originalen antagelig var et portrett av kong Oscar I. Dette kunne ikke stemme. Jeg kjente igjen bildet fra tidligere, men tenkte nok engang at her var det snakk om hast og slurv fra museets side. Jeg ville heller vente på boken, for å kunne lese teksten for å se hvordan historien var bygget opp rundt dette.
Da jeg fikk boken i hånden ble mine værste anelser bekreftet. Opplysningene fra utstillingen støttet seg faktisk trofast til Sigrid Liens historiske innsikt desverre. Under det omtalte portrettet står følgende billedtekst (side 22):
Hans Thøger Winther: avfotografert portrett på papir (opphaveleg kopparstikk eller litografi) av ung mann i uniform (1840-talet). Truleg er den unge mannen Oscar 1., som blei konge over Sverige og Noreg i 1844.
Bildet er ikke avfotografert, men kontaktkopiert fra et kopper- eller stålstikk, publisert i H.Th. Winthers eget tidsskrift Ny Hermoder i 1842, og omtales i spalte 503-504. Portrettet forestiller den polske offiseren Joh. Nepomuk Uminski, en af de meest udmærkede Feldtherrer under Polakkerkrigen i Aaret 1830, født i Storhertugdømmet Posen, tjente i en alder av 14 aar som Frivillig under Dombrowski, da Kosciuszko i Aaret 1794 havde stidet (sic) sig i Spidsen for Nationalarmeen, for at tilkjæmpe sit Færdeland Friheden.
At Sigrid Lien ikke aner hvem portrettet forestiller er så sin sak. Det viser bare at hun ikke har grunnforsket, men bare skummet et materiale andre har ledet henne til. Men at hun spekulerer i at det skulle forestille kronprinsen, enda to år før han ble konge, avslører en pompøs spekulasjon. Bildets uttstyr og ramme, burde ha ledet Lien til å studere Ny Hermoder nøyere, og da ville hun også fått en indikasjon på når Winther laget sine bilder.
Det er mange i Norge som kjenner godt til både Hans Thøger Winther og hans innsats for fotografi fra 1839 til 1845. Selv grunnforsket jeg starten av fotografi både i Norge og ellers i den vestligte verden for 30 år siden, og har på den måten en god bakgrunn for å lese Sigrid Liens tekst. Jeg kjenner også de fleste tekster om Winther og har skrevet flere selv, noe som gir meg god bakgrunn til å vurdere nivået på Sigrid Liens forskning, og hennes bruk av kilder.
Et annet eksempel på hvordan hun forholder seg til historiefremstilling og begreper. Og dette er heller ikke et enestående tilfelle: I innledningen til fotografiets oppfinnelse, skriver hun: (side 16, spalte 2, siste avsnitt):
Eit anna og eldre mekanisk hjelpemiddel til teikning var camera obscura. Dette apparatet, som Aristoteles refererte til allereie tre hundre år før Kristus, spelte ei avgjerandre rolle i utviklinga av fotografiet.
(Rettelse) Camera obscura var ikke et mekanisk, men et optisk instrument. Aristoteles refererte ikke til camera obscura, men til observasjoner av lysbryting i naturen. (Problemata, XV, 10-11, skrevet ca 350 fvt.) Hun kan ikke engang ha forsøkt å sjekke hva Aristoteles faktisk skrev. Hun må allikevel ha lest dette et sted, og så ha brukt en upålitelig kilde ukritisk. Er det dette unge studenter ved universiteter og høyskoler skal forholde seg til og lære?
Sigrid Lien og Peter Larsen støtter seg tungt til Michel Frizot, A History of Photography (1998). I innledningen skriver Frizot om mekaniske tegneapparater, og her kan nok tingene ha rotet seg til for en forfatter som ikke er særlig dus med stoffet og ikke kjenner begrepene. Det ser faktisk ut som om Liens begeistring for Frizot har forvirret henne, mens hun samtidig har hentet to av illustrasjonene fra nettopp disse sidene i Michel Frizots historiebok.
Ved nærmere lesning er det forstemmende å oppdage at hun danner sin historieforståelse ganske enkelt ved å plukke fra mer eller mindre tilfeldige tekster andre har skrevet om fotohistorie. Det er også sjelden hun refererer til originale kilder (tekst skrevet i samtiden), bortsett fra kilder hun tilsynelatende 'låner' fra andre. Hun unnlater som regel å diskutere de lånte tekstene, eller presentere noen analyser rundt dem.
På side 15 gjengir hun et portrett av Hans Thøger Winther, og refererer til at det finnes i min samling! (Robert Meyers Collection / Nasjonalmuseet) (Bruk av genitiv s er feil). Hvor hun har dette fra, vites ikke, for hun har ikke hatt kontakt med meg i den perioden hun arbeidet med boken. Da ville en slik feil vært ungått.
Men la oss se på Hans Thøger Winther. Hvorfor hun forsøker å lansere begrepet protofotograf unslipper meg; vi har alltid kalt de første for pionerer, en internasjonal konvensjon det ikke er behov for å endre på, og forstavelsen proto- er heller ikke særlig nynorsk. Det akademiske behovet for å skape nye begreper for å presisere et skille mellom forskjeller vi normalt ikke har reflektert over, er heller ikke tilstede i dette tilfellet.
I kapittelet tegner hun et lite flatterende portrett av Hans Thøger Winther, en danske (han kom til Christiania 1801, 15 år gammel) som stjeler andres oppdagelser og kaller dem sine. Den negative karakteristikken av Winther er basert på Helmer Bäckströms noe lettvinte konklusjoner i en artikkel fra 1922. Denne støtter hun seg særlig tungt til. Derved avskriver hun at Hans Thøger Winther gjorde noen oppfinnelser i fotografi, men bare lånte metoder fra andre (Bayard og Talbot). Hun forsøker ikke å begrunne dette utover å referere til Bäckströms meget genrelle artikkel.
I et hjelpeløst forsøk på kildekritikk opplyser hun autoritært at de viktigste tekstene om Winther ble skrevet av H. Bäckström (1922), A. Larsen (1923), Rolf A. Strøm (1958) og Leif Preus (1980). Hun har også lest Roger Erlandsen (2000) uten å tilskrive den vesentlig betydning.
Sigrid Lien forsøker trolig å kontekstualiserer beskrivelsen av Hans Thøger Winther er ved å overtolke hans hyldningsdikt til Daguerre. Dette gjør hun friskt uten å belyse hverken Winthers egen, eller samtidens forhold til dikterkunsten. Hun taper imidlertid konteksten i et forsøk på å psykologisere Winthers forhold til Daguerre - på en lite troverdig måte. Hennes fremstilling av romantikken er også svært overfladisk.
Sigrid Lien (og Peter Larsen) erklærer i forordet at historieskriving er ikkje berre eit samandrag av dei fakta historikarane hentar ut av arkivet. Fakta må bli organisert, analysert og vegne mot kvarandre og drøfta. ... Det som har stått som et organiserende prinsipp i vår bok er det vi kan kalle det fotografiske. som her forklares som grepet med den nyare internasjonale forskningshistorie. Det er her Michel Frizot skulle virke som sikkerhet for en kompetent og seriøs historieskriving. For enhver som har lest Frizots historie, vil oppdage raskt at disse to 'amatør-fotohistorikerne' mangler både sak- og fagkunnskap, fotohistorisk oversikt og kulturell bredde - for ikke å snakke om den filosofiske evnen til å reflektere over sitt eget ståsted og stoffet man behandler. Å kalle dette internasjonal standard blir pinelig.
I mitt perspektiv er boken pretensiøs, amatørmessig og slurvete, - og mangler det meste av hva den lover i forordet. At de nevner seg selv som forskere blir komisk når de så tydelig ikke har satt seg bedre inn i stoffet enn en hvilken som helst journalist ville ha gjort for å forberede et par artikler om emnet. Ellers i boken refereres ofte til bilder som ikke er gjengitt, og da blir det ikke så enkelt å studere fotografi når selve hovedkildene mangler.
Tilslutt: Hans Thøger Winther gjorde unike oppdagelser i fotografi, og han fortjener respekt for dette. Jeg vil komme tilbake til dette senere.
Jeg skal ikke påta meg å sømfare hver eneste setning i denne fotohistorien, men heller forsøke å tydeligjøre hvilken standard som ligger til grunn. Derfor tar jeg for meg det første kapittelet som er skrevet av Sigrid Lien som er førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen: Dei første fotografane og førestellingane om det nye mediet. Det er lite som tyder på at nivået endres i de andre delene av boken.
Mitt første møte med Sigrid Liens historiefremstilling var utstillingen på Preus Museum i Horten. Det første man får se er det store maleriet som forestiller Hans Thøger Winther. Det blir opplyst at maleriet er malt av en ukjent kunstner. Dette er forbausende ettersom signaturen til Kjell Dyrhaug (Kj. Dyrhaug 1975) er godt synlig nede i høyre hjørne av maleriet. Bildet ble i sin tid kjøpt av Leif Preus. Vel, tenkte jeg, her har det gått fort for seg, og feilen blir sikkert oppdaget og rettet snart.
Det neste som møter en er et bordmonter med diverse bilder og trykksaker. På veggen henger to litografier etter Hans Thøger Winthers fotografier (Kongensgate og Slottet ved Christiania), samt tre tildekkede bilder på veggen som skjuler tre originale bilder av Winther, utlånt fra Tyskland. At litografiene ikke var datert nærmere enn på '1840-tallet forundret meg. Men det var forsåvidt ikke de innlånte originalene heller. Men den store overraskelsen var at det sto at den ene originalen antagelig var et portrett av kong Oscar I. Dette kunne ikke stemme. Jeg kjente igjen bildet fra tidligere, men tenkte nok engang at her var det snakk om hast og slurv fra museets side. Jeg ville heller vente på boken, for å kunne lese teksten for å se hvordan historien var bygget opp rundt dette.
Da jeg fikk boken i hånden ble mine værste anelser bekreftet. Opplysningene fra utstillingen støttet seg faktisk trofast til Sigrid Liens historiske innsikt desverre. Under det omtalte portrettet står følgende billedtekst (side 22):
Hans Thøger Winther: avfotografert portrett på papir (opphaveleg kopparstikk eller litografi) av ung mann i uniform (1840-talet). Truleg er den unge mannen Oscar 1., som blei konge over Sverige og Noreg i 1844.
Bildet er ikke avfotografert, men kontaktkopiert fra et kopper- eller stålstikk, publisert i H.Th. Winthers eget tidsskrift Ny Hermoder i 1842, og omtales i spalte 503-504. Portrettet forestiller den polske offiseren Joh. Nepomuk Uminski, en af de meest udmærkede Feldtherrer under Polakkerkrigen i Aaret 1830, født i Storhertugdømmet Posen, tjente i en alder av 14 aar som Frivillig under Dombrowski, da Kosciuszko i Aaret 1794 havde stidet (sic) sig i Spidsen for Nationalarmeen, for at tilkjæmpe sit Færdeland Friheden.
At Sigrid Lien ikke aner hvem portrettet forestiller er så sin sak. Det viser bare at hun ikke har grunnforsket, men bare skummet et materiale andre har ledet henne til. Men at hun spekulerer i at det skulle forestille kronprinsen, enda to år før han ble konge, avslører en pompøs spekulasjon. Bildets uttstyr og ramme, burde ha ledet Lien til å studere Ny Hermoder nøyere, og da ville hun også fått en indikasjon på når Winther laget sine bilder.
Det er mange i Norge som kjenner godt til både Hans Thøger Winther og hans innsats for fotografi fra 1839 til 1845. Selv grunnforsket jeg starten av fotografi både i Norge og ellers i den vestligte verden for 30 år siden, og har på den måten en god bakgrunn for å lese Sigrid Liens tekst. Jeg kjenner også de fleste tekster om Winther og har skrevet flere selv, noe som gir meg god bakgrunn til å vurdere nivået på Sigrid Liens forskning, og hennes bruk av kilder.
Et annet eksempel på hvordan hun forholder seg til historiefremstilling og begreper. Og dette er heller ikke et enestående tilfelle: I innledningen til fotografiets oppfinnelse, skriver hun: (side 16, spalte 2, siste avsnitt):
Eit anna og eldre mekanisk hjelpemiddel til teikning var camera obscura. Dette apparatet, som Aristoteles refererte til allereie tre hundre år før Kristus, spelte ei avgjerandre rolle i utviklinga av fotografiet.
(Rettelse) Camera obscura var ikke et mekanisk, men et optisk instrument. Aristoteles refererte ikke til camera obscura, men til observasjoner av lysbryting i naturen. (Problemata, XV, 10-11, skrevet ca 350 fvt.) Hun kan ikke engang ha forsøkt å sjekke hva Aristoteles faktisk skrev. Hun må allikevel ha lest dette et sted, og så ha brukt en upålitelig kilde ukritisk. Er det dette unge studenter ved universiteter og høyskoler skal forholde seg til og lære?
Sigrid Lien og Peter Larsen støtter seg tungt til Michel Frizot, A History of Photography (1998). I innledningen skriver Frizot om mekaniske tegneapparater, og her kan nok tingene ha rotet seg til for en forfatter som ikke er særlig dus med stoffet og ikke kjenner begrepene. Det ser faktisk ut som om Liens begeistring for Frizot har forvirret henne, mens hun samtidig har hentet to av illustrasjonene fra nettopp disse sidene i Michel Frizots historiebok.
Ved nærmere lesning er det forstemmende å oppdage at hun danner sin historieforståelse ganske enkelt ved å plukke fra mer eller mindre tilfeldige tekster andre har skrevet om fotohistorie. Det er også sjelden hun refererer til originale kilder (tekst skrevet i samtiden), bortsett fra kilder hun tilsynelatende 'låner' fra andre. Hun unnlater som regel å diskutere de lånte tekstene, eller presentere noen analyser rundt dem.
På side 15 gjengir hun et portrett av Hans Thøger Winther, og refererer til at det finnes i min samling! (Robert Meyers Collection / Nasjonalmuseet) (Bruk av genitiv s er feil). Hvor hun har dette fra, vites ikke, for hun har ikke hatt kontakt med meg i den perioden hun arbeidet med boken. Da ville en slik feil vært ungått.
Men la oss se på Hans Thøger Winther. Hvorfor hun forsøker å lansere begrepet protofotograf unslipper meg; vi har alltid kalt de første for pionerer, en internasjonal konvensjon det ikke er behov for å endre på, og forstavelsen proto- er heller ikke særlig nynorsk. Det akademiske behovet for å skape nye begreper for å presisere et skille mellom forskjeller vi normalt ikke har reflektert over, er heller ikke tilstede i dette tilfellet.
I kapittelet tegner hun et lite flatterende portrett av Hans Thøger Winther, en danske (han kom til Christiania 1801, 15 år gammel) som stjeler andres oppdagelser og kaller dem sine. Den negative karakteristikken av Winther er basert på Helmer Bäckströms noe lettvinte konklusjoner i en artikkel fra 1922. Denne støtter hun seg særlig tungt til. Derved avskriver hun at Hans Thøger Winther gjorde noen oppfinnelser i fotografi, men bare lånte metoder fra andre (Bayard og Talbot). Hun forsøker ikke å begrunne dette utover å referere til Bäckströms meget genrelle artikkel.
I et hjelpeløst forsøk på kildekritikk opplyser hun autoritært at de viktigste tekstene om Winther ble skrevet av H. Bäckström (1922), A. Larsen (1923), Rolf A. Strøm (1958) og Leif Preus (1980). Hun har også lest Roger Erlandsen (2000) uten å tilskrive den vesentlig betydning.
Sigrid Lien forsøker trolig å kontekstualiserer beskrivelsen av Hans Thøger Winther er ved å overtolke hans hyldningsdikt til Daguerre. Dette gjør hun friskt uten å belyse hverken Winthers egen, eller samtidens forhold til dikterkunsten. Hun taper imidlertid konteksten i et forsøk på å psykologisere Winthers forhold til Daguerre - på en lite troverdig måte. Hennes fremstilling av romantikken er også svært overfladisk.
Sigrid Lien (og Peter Larsen) erklærer i forordet at historieskriving er ikkje berre eit samandrag av dei fakta historikarane hentar ut av arkivet. Fakta må bli organisert, analysert og vegne mot kvarandre og drøfta. ... Det som har stått som et organiserende prinsipp i vår bok er det vi kan kalle det fotografiske. som her forklares som grepet med den nyare internasjonale forskningshistorie. Det er her Michel Frizot skulle virke som sikkerhet for en kompetent og seriøs historieskriving. For enhver som har lest Frizots historie, vil oppdage raskt at disse to 'amatør-fotohistorikerne' mangler både sak- og fagkunnskap, fotohistorisk oversikt og kulturell bredde - for ikke å snakke om den filosofiske evnen til å reflektere over sitt eget ståsted og stoffet man behandler. Å kalle dette internasjonal standard blir pinelig.
I mitt perspektiv er boken pretensiøs, amatørmessig og slurvete, - og mangler det meste av hva den lover i forordet. At de nevner seg selv som forskere blir komisk når de så tydelig ikke har satt seg bedre inn i stoffet enn en hvilken som helst journalist ville ha gjort for å forberede et par artikler om emnet. Ellers i boken refereres ofte til bilder som ikke er gjengitt, og da blir det ikke så enkelt å studere fotografi når selve hovedkildene mangler.
Tilslutt: Hans Thøger Winther gjorde unike oppdagelser i fotografi, og han fortjener respekt for dette. Jeg vil komme tilbake til dette senere.
Presentasjonen av Winther i utstillingen
Robert Meyer
Hans Thøger Winther
Kjell Dyrhaug, 1975
Tilhører Preus Museum, Horten