Redaktørens hjørne 2 - Om ytringsfriheten

La det være sagt med en gang, jeg er ikke jurist, og forholder meg til lovverket utfra den alminnelige rettsoppfatning.

Da grunnloven ble skrevet i 1814, fikk særlig § 100 stor oppmerksomhet. Den stadfestet at ’Ytringsfrihed bør finde Sted’, og skapte i sin tid verdens mest radikale lovparagraf på denne tiden. ’Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse.’ Grunnloven var naturligvis sterkt inspirert av den franske revolusjonen.

Danmark hadde iverksatt tiltak for å holde streng orden på upassende utsagn før 1814. Det var særlig kritikk av kongemakten, politikken og systemet som kunne være problematisk og måtte kontrolleres.

I vårt tidligere ’vertsland’ ble uønskede personer landsforvist hvis de skrev kritisk, slik både Peter Andreas Heiberg og Conrad Malte-Brun gjorde.

Peter Andreas Heiberg flyttet til Frankrike og fortsatte å trykke sine kritiske tekster gjennom Drammens Tidende tidlig på 1800-tallet. Norge var blitt et fristed for meningsytring.

Veien fra kritikk av myndighetene til såkalt oppvigleri, hvilket fremdeles er forbudt i Norge, er nødvendigvis ikke så lang. Det er bare Stein Lillevolden som er dømt for oppvigleri i Norge etter krigen. Avstanden mellom oppvigleri og landssvik er kanskje ikke så stor. Vi ser at det er lett å få øye på forholdet mellom grunnleggende uenighet, viljen til forandring og fientlig angrep.

Men undertrykkelse av ytringsfriheten kan altså få alvorlige konsekvenser, som f.eks. revolusjon og terrorisme.

Og vi bør ikke glemme at det var den franske revolusjonen som ble vårt frihetsideal, slik også flagget vårt fremmdeles bærer revolusjones farger – trikoloren for frihet, likhet og brorskap.

Terrorisme handler ikke om sabotasje, men angsten for sabotasje. Og hvem er det som sprer frykt og angst i denne sammenheng? Ikke Osama bin Laden, men de som skriver om ham, de som øker opplagstallene ved nitidig å detaljere katastrofene. Slik bruker terroristene massemediene for å skape frykt. TV og aviser tjener terrorismens sak gjennom å utnytte den gode ytringsfrihet. Paradokset blir at også flaggbrenning og angrepene på ambassadene leses som ekstreme uttrykk for mishag, dvs ytringer som har krav på ytringsfrihet.

For må vi ikke kunne innrømme den samme ytringsfrihet til de som ikke er enige med oss?

I utgangspunktet var ytringsfriheten ment å skulle sikre oss en demoktratisk plattform for fri meningsdannelse. Det er først i den senere tid at ytringsfriheten også retter seg mot det private. Og da blir spørsmålet om det virkelig er en menneskerett å såre eller skade andre med våre ytringer?

Men så enkelt er det ikke, for ytringsfriheten er faktisk begrenset av en rekke andre lover rundt personvern, injurie, oppvigleri, blasfemi og emner som er underlagt sensur, og f.eks. i rettssalen, helsevesenet, militæret og i vitenskapelig forfatterskap, hvor det er lagt føringer for hvordan man skal håndtere hva man kaller ”sannhet” og ”bevisføring”. Ja, demokratiet må også beskytte seg mot sine fiender.

Vi mangler er en åpen og våken debatt rundt nyhetsmedienes oppgave og ansvar, deres frihet og deres bruk av den, for mediene ser ut til å beskytte hverandre. I Norge har vi en ’Vær varsom-plakat’ for den trykte ytringsfriheten, som tilhører redaktører og forleggere.

’Freedom is just another word for nothing left to loose’, sang Janis Joplin på 60-tallet, men frihet er ikke bare en ’rettighet’ vi har. Frihet er et ansvar vi påtar oss. Og de som sterkest hevder at ytringsfriheten er grenseløs og absolutt bør tenke over om de har en rygg som kan bære det ansvaret de påtar seg – også i enhver utilsiktet konsekvens.

Ytringsfriheten er ikke lovpålagt, den er et prinsipp, en målsetning vi må lære å håndtere innen et mangfoldig samfunn – og etterhvert også i en global sammeheng hvor den norske grunnloven ikke gjelder, og hvor vi må samarbeide med andre land.

Da må vi lytte til andre lands kulturer, religioner og politiske systemer for å forstå hvilke begrensninger som er gyldige for dem. Og dette må gjøres i respekt for anderledes tenkende, som også har rett til å være kritiske til oss.

For meg er ytringsfriheten et prinsipp som stiller krav til ansvar.

Robert Meyer, 2006.02.12