Redaktørens hjørne 3 - Om å reorganisere fotografene

Da Norges fotografforbund ble etablert i 1894, var det bl.a. for å beskytte faget og utøverne. På den ene siden måtte fotografene får bedre rettslig beskyttelse, på den andre siden hadde det skjedd så store tekniske og kjemiske fremskritt innen fotografi at man fryktet at amatørfotografien kunne gjøre fagfotografen overflødig.

Hvis alle kunne ta sine egne bilder, ville fotografene bli arbeidsledige. Fotografene valgte å organisere seg i laug, og beskyttet faget med svennebrev og mesterbrev. Dette kunne gi en beskyttelse, og en kvalitetsstandard, skjønt etter en tid oppdaget flere fotografer at amatørene ikke truet markedet, men åpnet for nye tjenester: fremkalling og kopiering av amatørenes bilder.

I dag har vi fremdeles et sentralforbund med de regionale laugene, skjønt floraen av interessegrupper og foreninger har økt betraktelig. Ikke bare som reklamefotografer, motefotografer, reportasjefotografer og pressefotografer ved siden av portrettstudioene, men med institusjonsfotografene, kameraklubbene med Norsk Selskap for Fotografi, Norsk fotohistorsk forening, Forbundet Frie Fotografer osv.

I den senere tid er det mange som har ytret ønske om å samle alle gode krefter i en sterk sammenslutning for å få større styring på faget og dets utvikling, men også for å få større politisk gjennomslagskraft.

Jeg tror alle fotointeresserte, som på en eller annen måte har dannet en forening eller en klubb, bør kunne være med i en slik sentralisering.

I dag er fotografien så intergrert i samfunnet, at det ikke er rimelig å tro at alle er interessert i de samme faglige eller politiske spørsmålene. Men nettopp derfor bør man undersøke om ikke Norges fotografforbund bør reorganiseres, eller at man oppretter et nasjonalt representantskap hvor alle små og store interessegrupper kunne være represnetert. Ut fra dette representantskapet kunne man velge eller danne et styre som fikk penger og (politisk) makt til å arbeide for de felles saker som tjener fotografiens og fotografiets interesse på et demokratisk grunnlag.

Fordi feltet er så bredt, og interessene så mangfoldige, er det utopisk å tro at en interessegruppe skal ha ansvar for alle de behov og tiltak som må til for å tjene felles anliggende.

Enkelt tenk kan man adoptere vårt politiske system, hvor klubber, foreninger, forbund osv velger sine representanter i forhold til f.eks. størrelse og at dette representantskapet skal, som i stortinget, fremme særinteresser og saker fra sine grupper, og at de saker styret (som regjeringen) skal arbeide med er lagt frem av representantskapet.

Styrets sammensetning, mandat og økonomi ville naturligvis også fastsettes av representantskapet, og da kunne dette styret på en helt annen måte kunne fremme de politiske sakene overfor vårt politiske styre med en helt annen tyngde og betydning enn slik dette foregår i dag. NÅ er det mange ting som ikke skjer fordi det er ueninghet blant ulike interessegrupper, og da behøver ikke våre folkevalgte å gjøre stort.

Selv kunne jeg tenke meg at et slikt styre kunne være sammensatt av folk med spesiell kompetanse og bakgrunn, og ikke nødvendigvis en fotograf som allerede har mer enn nok å gjøre. Det er mye bedre å ha folk som enten er demokratisk valgt, eller som er ansatt fordi de er dyktige jurister eller økonomer osv.

Slik mangfoldet av ulike interessegrupper fungerer i dag er alltid faren for konflikt stor, ettersom alle involverte har minst to ståsteder – som f.eks. fagets felles interesser og sine egne særinteresser.

Tenk bare på hvordan etablerte fagfotografer skulle kunne la seg styre av f.eks Oslo kameraklubb?

Derimot tror jeg Oslo Kameraklubb ville være glad for å kunne tilhøre en større sammenheng som ivartar felles interesser – for både fotoamatører, museer, skoler, som for de aktive fotografenes ulike interesseorganisasjoner.

Et slikt systen burde kunne finansieres av en liten medlemsavgift og kanskje av fotografisk fond – men ikke minst burde en så viktig organisasjon kunne få økonomisk støtte fra staten.

Og dette kan sikre at alle individer kan finne tilhørighet og sikkerhet gjennom sin interessegruppe, og kunne bli hørt på demokratisk måte, både av sine representanter, av styret – og tilslutt også av staten, massemediene og andre hvor fotografiens interesser bør høres og kanskje følges opp.

Robert Meyer 2006-02-15