Redaktørens hjørne 4 - Om fotomuseet i Horten

Jeg vil ikke klandre Jonas Ekeberg for at han ble tilbudt stillingen som direktør ved Preus museum. Heller ikke for at han takket ja til den, endret navnet på museet og bygget det om til en kunsthall, til tross for at han åpenbart ikke har den faglige innsikten eller kompetansen som en slik stilling krever.

Men jeg ble nylig informert av Dag Alveng, om at nesten hele styret skal skiftes ut. Skjønt ansvaret for museets drift og status frem til dato allikevel ligger hos dette styret. For det ser ikke ut til at de har hatt den forståelse, ansvarsfølelse og gangsyn som kreves. For meg ser ut som om at styret har utvist grov uaktsomhet i forhold til museets bemanning, ansvar og rammer, noe museets daglige drift øyensynlig har levd opp til med sitt fravær av profesjonalitet.

Det er ingen hemmelighet at Jonas Ekeberg er en nær venn av Dag Alveng, og gjennom dette ble tilbudt stillingen som direktør. Jeg kan i alle fall ikke se noen annen grunn.

Men hva skal et museum for fotografi holde på med? Hvilke oppgaver kan vi forvente at et nasjonalt fotomuseum tar ansvar for? Fra mitt ståsted savner jeg det meste av hva jeg mener et nasjonalt fotomuseum bør være.

Det eneste Preus museum kan tilby i dag, er adgang til en enestående boksamling. Museets bibliotekar, Torvill Solberg, kjenner boksamlingen ut og inn og betjener de fleste daglige behov fra nord til sør i landet. Men der stopper også museet for meg.

Leif Preus samlinger er unike - også i en internasjonal målestokk. De representerer en fantastisk mulighet for en seriøs forskning og formidling innen et felt svært få har oversikt over, og hele Norge trenger kunnskap om.

Museets ansvarsområder var, såvidt jeg husker, fotografiets estetiske (kunst-)historie, fotografiets kultur-historie og fotografiens historie (dvs teknikkens historie). Disse feltene rommer både filosofi, idehistorie, vitenskapshistorie og kulturhistorie (som også rommer flere akademiske disipliner som etnologi, antropologi osv).

Sagt på en annen måte, så er det min erfaring og overbevisning at nettopp fotohistorien (i bred forstand) inneholder mange av nøklene som kunne bidra til å forstå dagens samfunn. Fotografier; enkeltvis, i serier eller som en omfattende samfunnsfaktor, kan åpne for nye innsyn i individuelle og kollektive sammenhenger vi er blinde for i det daglige.

At Leif Preus samlinger er pakket bort er uendelig trist. At museet nå skal sette et antall kameraer i noen montre hjelper ikke stort. Det blir som å fotografere enkelte lysende punkter på nattehimmelen, henge dem opp på galleriveggen, og tro at man derved har fanget universet og kan forstå verdensrommets strukturer, interaksjoner og historie. For Leif Preus samlinger rommer slike universer hvor man kan reise på kryss og tvers og hele tiden finne ny innsikt, nye momenter og erkjennelser. Men man må kunne navigere i både tid og rom.

Museet har enda ikke fått noen navigatør, noen som forstår museets rikdom på overraskende gåter - og svar på spørsmål som enda ikke er stilt. Denne arven tilhører ikke museet, men folket. Denne innsikten og forståelsen burde også kunne komme ut til skolene, til barna som skal vokse opp og overta verden i neste generasjon. Men finnes det et program, en plan for forskning, for formidling - eller skal vi seile på lykke og fromme i dette enorme universet uten et kart eller en guide? I det gamle museet var det ganske trangt, men der klarte Leif Preus å formidle både manghfold og sammenheng for nysgjerrige besøkende. Da fungerte museet langt bedre for besøkende enn i dag.

Museene er jo musenes templer hvor ’helligdommene’ oppbevares – der gudinnene kan ta vare på sine skatter. Den amerikansk daguerreotypisten Gabriel Harrison mente, på 1850-tallet), at fotografiets muse (gudinne) måtte være Helia. Følgelig oppkalte han sin datter etter henne. Han var en av historiens første kunstfotografer.

De tre største bibliotekene i antikken var lokalisert i Alexandria, Pergamon og Efesus (de to siste i dagens Tyrkia), og de led alle samme skjebne; i dag står bare ruinene tilbake – innholdet er borte. Bare vandalisme og uforstand kan forklare dette.

Fra Preus museum meldes det at nettopp biblioteket ble et tema under åpningen i 1995, da daværende kulturminister Ellen Horn kalte det "et fagbibliotek som vil komme framtidig forskning om fotografiet til gode og inspirere til forskning". Denne forskningen har vi derimot ikke sett noe til, og direktør Jonas Ekeberg fortsetter å klage på Nasjonalmuseet:

– Særlig når Nasjonalmuseet velger å vokse så mye på vårt område, risikerer vi å bli helt parkert. Dette er et være eller ikke være for Preus, sier han.

Så alvorlig kan det da neppe være? Jeg tror fremdeles at profesjonalitet, seriøs, museal drift og konkrete planer om forskning og valg av kompetente samarbeidspartnere ville hjelpe. Kanskje de har vært redde for å søke støtte og samarbeid med kompetente, bare fordi de ikke har hatt denne kompetansen selv? Er det en god forvaltning av vår felles fotohistoriske arv?

Robert Meyer, 2006.02.20

http://www.tb.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20060216/KULT...60279/1086