Redaktørens hjørne 5 - Menneskeverd og medieverd(en)

Hvis en mann, pent kledt, og med stresskoffert, blir overfalt og ranet, vil rettsapparatet beskytte ham, og utvilsomt dømme synderen hvis han blir pågrepet. Derimot har vi flere eksempler på voldtekter hvor saken er blitt henlagt etter 'bevisets stilling', fordi det kan reises tvil om kvinnens delaktighet. Har hun vært utfordrende kledt og oppfattes som sexy er mulighetene hennes redusert. Da mangler man kanskje ’bevis’ for at hun ikke ’spilte med’ og hun må følgelig ta konsekvensen. Men kan man ikke tenke seg at en man som tydelig signaliserer sin posisjon og økonomi også må regnes som et fristende stykke? Hva jeg vil frem til er at voldtekt handler om vold – og at vold skal være straffbart, uansett hvilke utløsende faktorer man kan finne på.

I etterkant av slike episode får vi to svært ulike ofre. Mannen vil kansjke oppleve en kortvarig utrygghet, en angstreaksjon som vil avta etterhvert, men kunne dukke opp i lignende situasjoner. Kvinnen i min hypotese, vil derimot kunne få dypere og mer varige skader. Voldtekten vil gi offeret de samme angstreaksjonene, men i tillegg opplever mange voldteksofre at de blir smittet, de blir liksom 'urene'. Mange begynner å vaske seg overdrevent, andre kan også gjenoppleve overgrepet i likeartede situasjoner – dvs de kan få et varig skadet sexualliv. Slike opplevelser undergraver ofte selvfølelsen og hun kan utvile sterke traumer og bli mentalt invalidisert.

I tillegg vil ofte en voldtekt skade offeret sosialt, for en kvinne som ’lokker menn’ på den måten representerer en fare. Hun vil lett bli vurdert som tøylesløs, uansvarlig og lettlivet. I flere kulturer vil en kvinne (eller pike) som er blitt voldtatt også bli utstøtt, og kanskje drept - innen en æreskodeks hvor familens ære og status trues. I blant begrunnes slike handlinger med religion og tro, men de tilhører nok helst kulturen.

Jeg har mange ganger lest om undersøkelser av voldteksforbrytere, og de har en ting til felles – de er voldelige, og voldtekten handler om å utøve makt og vold – det sexuelle er faktisk ikke så sentralt.

Et annet eksempel jeg vil trekke frem skjedde i Tyskland for noen år siden. En gjeng ungutter tente på og brant ned et asylmotak. I pressen ble dette forklart som at de var nynazister. Hvordan kan man begrunne en slik kriminell handling som politisk? Skal det være slik at kriminelle kan dekke seg bak pengegriskhet, sexuell tenning eller politiske motiver, etter at de har forbrudt seg mot loven?

I dag er terrorisme et hverdagsord. Men hvordan oppstår terrorismen, hvem holder den i live og hva handler den om? I første rekke, mener jeg, handler terrorisme om angst. Angst for uforutsigbare angrep, angst for selvmordsbombere, angst for ødeleggelse og død. Terrorismens ’gjerningsmenn’ fremstilles som annonyme aktører som ikke frykter for eget liv, mens bakmennene figurerer som kjendiser i mediene. Min oppfaning er at såkalte terrorister bruker nyhetsmediene som samarbeidspartnere. For angsten genereres av den dramatisering og eksponering nyhetsmediene skaper – og faktisk tjener mange penger på.

Mine tanker dreier seg i første rekke rundt hvilken rolle og hvilket etiske ansvar man dekker seg bak når man skaper slik terrorangst. Hvilke tanker gjør redaktørene seg i utallige fjernsynskanaler, forlag og aviser om dette fenomenet. Hvor bevisste er de på den rollen de faktisk spiller i denne ’terror-boomen’, som ofte er sterkt overdrevet.

I sommer reiste jeg rundt i Tyrkia, og da min datter og jeg var i Kusadase ble en turistbuss sprengt av en bilbombe i byens sentrum. Fem britiske turister ble drept. Episoden fikk god dekning i TV og aviser, både lokalt og internasjonalt. To dager senere kolliderte en privatbil med en trailer litt utenfor den samme byen. Da ble syv mennesker drept, men dette førte bare til en liten notis i en lokalavis. Dramaet ligger naturligvis i at turistbussen ble sprengt av folk med 'onde hensikter', mens kollisjonen var en ulykke – selv om den krevde flere menneskeliv.

Vi vet at trafikken dreper flere mennesker enn alle kriger, terrorhandlinger og vaneforbrytere tilsammen. Men det er ingen nyhet, og politikerne gjør fint lite for å begrense f.eks. privatbilismen, for å redusere antallet trafikkofre. Terorisme, som i de aller fleste tilfeller er politisk begrunnet, får derimot god dekning i internasjonale nyhetsmedier – og slik kan man undre seg over at mediene ikke fører en offentlig selvkritikk og debatt rundt dette temaet – både nasjonalt og internasjonalt. Vi blir jo ofte informet om hvilke internasjonale sanksjoner som settes i verk for å tjene menneskehetens interesser. Det er kanskje på tide å stille spørsmål ved nyhetsmedienes etikk og ansvar i forhold til de nyhetene som får spalteplass, og i forhold til mennesket, hver enkelt av oss som skal forsette et liv etter å ha sett og hørt om all terroren – eller kanskje er blitt utstøtt av samfunnet som fritt vilt etter et overgrep.

På hvilken måte ivaretar nyhetsmediene vår selvrespekt og vårt menneskeverd i den nyhetspolitikken som bedrives?

Robert Meyer, 02.03.2006